Larstjønna Kennel

Rasene

ØSTSIBIRSK LAIKA (Vostotchno-Sibirskaia Laika) Russland.

Opprinnelse og alder

Den østsibirske laikaen er den mest østlige av de fire laikaene og stammer fra området mellom Jeniseielven og Stillehavet. Tidligere har nesten alle folkeslag i dette enorme området sin egen lokale laika, men under den russiske kynologiske konferansen i 1949 ble det bestemt at alle laikavariantene i dette området skulle slås sammen til en rase og kalles østsibirsk laika.

I hovedsak var det de fem laikaene Evenki laika, Irkutsk laika, jakutisk laika, Amurlaika og Tofolar laika som dannet grunnlaget for den nye rasen. Amurlaikaen, som stammer fra grenesestrøkene mot Kina, ble valgt som idealtype. Dette var en meget allsidig jakt- og trekkhund, men yrkesjegerne var bare interessert i jaktegenskapene og stilte seg negative til forsøket med å gjøre rasen mer enhetlig eksteriørmesig.

På begynnelsen av 1900-tallet var det stor interesse i Russland for å klassifisere de forskjellige laikatypene, og samtidig bevare egenskapene som en allsidig jakthund. Fyrst Shirinski-Shimatov samlet inn et stort antall jaktlaikaer fra det europeiske Russland og Sibir, og delte dem inn etter eksteriørmessige kriterier. Arbeidet ble fortsatt etter annen verdenskrig. De første hundeutstillingene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet, og jegerorganisasjonene gikk i spissen for utviklingen av rasene. En kynologisk konferanse inndelte i 1947 laikaene i fem raser, men dette ble ikke godkjent av laikatilhengerne. Det var først ved konferansen i 1949 at man kom frem til dagens fire raser: vestsibirsk laika, østsibirsk laika, russisk-europeisk laika og karelsk–finsk laika (den siste ikke akseptert av FCI).

Utseende, anatomi og fysikk

Østsibirsk laika er litt større en vestsibirsk laika, men ligner ellers mye på denne. Hodet er kileformet og ganske spisst, med svakt markert stopp. Snutepartier er forholdsvis langt og kraftig. Ørene er triangulære, svært rørlige og stående. Kraftig, muskuløs kropp og markert manke. Bred og dyb brystkasse og vel opptrukket buklinje. Kort lend, som er en aning sluttet. Muskuløs rygg. Muskuløse bein og kraftig benstamme, med ovale kompakte labber. Halen bæres over rygglinjen i en bue eller tett ringlet mot låret eller lendet.

Pelsen er hard og slett. Kort på hodet og ørene, men ellers noe lenger og litt mer strittende. Semi-lang rundt halsen, manken og på buken. Tett underull. Fargen er salt og pepper, hvit, grå, sort, rød og brun i alle nyanser, herunder også med flekker. Små flekker, såkalte «ticks» er tillatt på bena.

Skulderhøyden hos hannhunder er ca. 55-63 cm, og hos tisper ca. 53-51 cm. Vekten ligger normalt omkring 30 kg, avhengig av kjønn og generell størrelse.

Bruksområde

Østsibirsk laika er en jakthund med stor jaktlyst, men den er også en god kløvhund og trekkhund. I hjemlandet brukes denne laikaen først og fremst som jakthund på skogsfugl og mindre pelsdyr som ekorn, mår, røyskatt og mink, samt større vilt som elg, reinsdyr, bjørn og villsvin. I Norden brukes den denne laikaen først og fremst som løshund på elgjakt, men den kan også stille bjørn og gaupe. Nordmenn bruker den både som løs- og bandhund.

I hjemlandet lovprises laikaen for sin allsidighet og tette kontakt med jegeren.

Lynne og væremåte

Østsibirsk laika er en livlig, våken og stabil hund med jevnt godt gemytt. Den trenger mye mosjon for å trives maksimalt, og passer derfor best som familiehund for aktive friluftsfolk og jegere.

Se rasestandarden for Østibirsk laika på NKKs hjemmeside her

***************************************************************************

IRSK ULVEHUND. Irland.

Kjempenes kjempe eller hundenes konge, kall den hva du vil, men stor og sterk er den! Skal vi tro våre egne kongesagaer, og det skal vi vel (?), kom den første ulvehunden til Norge alt på 800-tallet. Gunnar Jarl skal i sin tid nemlig ha fått en irsk ulvehund i gave av irskekongen. Irske ulvehunder var på den tiden forbeholdt konger og fyrster, og var ofte en høyt aktet gave dem imellom.

Hvor gammel rasen er og hvor den opprinnelig kom fra vet man ikke med sikkerhet. Gravfunn bl.a. i Wales antyder en alder på mer enn 5000 år. Første gang vi med sikkerhet finner rasen omtalt er i et brev fra Symmachus skrevet i år 39 e.Kr. til sin bror Flavianus som da var i England. I dette brevet takker han for de 7 ulvehundene han haddemottatt. Han skriver bl. a. “De er større enn føll og vakte skrekkblandet beundring hvor de viste seg”. Vi merker oss at 7 var det vanlige antallet når hundene ble gitt i gave til høytstående menn.

Hvordan er en Irsk Ulvehund?

Til tross for sin størrelse er ulvehunden ikke klosset og vanskelig å ha innendørs. Den er rolig, nærmest doven, og tilbringer det meste av tiden liggende eller tuslende fredelig omkring. Den stiller ikke store krav til mosjon eller beskeftigelse, men trives selvfølgelig best når den er i god kondisjon og den bør ha mulighet til å få løpe fritt ganske ofte.

Ulvehunden egner seg ikke som vakthund, da den gledelig tar imot alle som kommer på besøk, det være seg i gode eller dårlige hensikter. Men størrelsen i seg selv har en avskrekkende virkning. Usedvanlige lyder, lukter og synsinntrykk, især etter mørkets frembrudd, får de fleste ulvehunder til å advare med en dyp, respektinngydende gjøing.

Ulvehunden knytter seg sterkt til sin familie og er en utpreget familiehund. Den elsker barn og finner seg i det utroligste fra foretaksomme barns side. En mere pålitelig barnehund finnes ikke. Også katter, hunder og andre husdyr blir helt naturlig betraktet som en del av familien. Ulvehunden trives best om den får være en del av familien og trives dårlig med å være alene mer enn 6-7 timer daglig. Forbausende mange, størrelsen tatt i betraktning, velger å skaffe seg ulvehund nr to og opplever at man har dobbelt glede og mindre jobb med to enn med en hund!

Kort fortalt er en irsk ulvehund meget stor, vennlig, kjærlig, overbærende og aristokratisk. Utseendemessig er ulvehunden først og fremst bemerkelsesverdig på grunn av sin størrelse. En må være forberdt på at en ulvehund enkelt kan rekke inn over kjøkkenbordet, spisestuebordet og at TV skjermen blir usynlig når det står en ulvehund forran – og det gjør det ofte hvis man deler hus med en.

Hundene var berømte for sin enorme størrelse, sin skjønnhet, styrke, sitt mot og lojalitet overfor sin eier. De ble brukt til jakt på storvilt, såsom villsvin, ulv og hjort og de ble også brukt som krigshunder. De ble da trent til å rive en rytter ut av sadelen, eller ut av krigsvognen. I historien om Kong Cormac er det flere beretninger om Finn,som var fører av kongens hundehær, 300 voksne og 200 valper, og hans hund Conbec. Vi vet også at det i slaget mot romerne ved Hadrians mur ble brukt store hundeflokker. Hundene stod for stort mannefall blant romerne, og enda i dag finner vi i dette området steder som bærer navn etter hunder og deres førere.

I Norden fantes det alt på et tidlig tidspunkt ulvehunder, men noe større utbredelse fikk de først rundt år 1000. Hundene var et av de gjeveste bytter på vikingenes tokter. I Snorres kongesagaer er Olav Tryggvasons hund Vige omtalt. Dessuten kan vi i Njaals Saga lese om Olaf På, sønn av Irsk prinsesse, som hadde en hund han hadde fått i Irland. Han ga den videre til sin venn Gunnar fra Lidarende med følgende ord: “Jeg vil gi deg tre gode ting: Gullring og en kappe som Myrkjartan ira-konge har eiet, og en hund som jeg fikk i Irland.Han er stor og ingen dårligere følgesvenn enn en dugelig kar, og manns vett har han også. Han vil gjø mot hver den som han vet er din uvenn, men aldri mot dine venner, for han ser det på hvert menneske om han vil deg vel eller ikke. Denne hunden heter Samr”. Deretter sa han til hunden: “Nå skal du følge Gunnar og være som best du kan mot ham!”. Hunden gikk straks bort til Gunnar og la seg fremfor føttene hans. Senere da Gunnar skulle drepes, fikk fienden med seg naboen Torkel. De fakket ham og ga ham valget, enten å bli drept eller ta hunden. Han valgte å redde sitt eget liv, og ble med dem. Torkel gikk ned til gården. Hunden lå på taket, og lokket den til seg bort til geilen. I det samme ser hunden at det er folk der og renner på Torkel og hogger tennene i lysken på ham. Onund fra Trollaskog satte øksen i hodet på hunden, så den gikk helt inn i hjernen. Hunden ga fra seg et ul så høyt at de aldri hadde hørt maken.

Opp gjennom historien hadde det irske folk vanskelige tider og hundene ble holdt til jaktformål siden landet var oversvømt av ulv, men når disse ble utryddet gikk antallet hunder sterkt tilbake og ble hovedsaklig holdt som statyssymboler. Før den irske oppstanden i 1798 ble alle hunder uten munkurv drept, og etter oppstanden utlovet engelske styresmakter lik belønning for hodet av en irsk katolsk prest og en irsk ulvehund. Vi hører nå om “de siste av sitt slag”, at de er “redusert i størrelse”, og til slutt “at de er utryddet”. De gamle familiene som holdt dem og de eiendomsløse irske høvdingene som hadde måttet gi fra seg praktisk talt alt, klarte under særdeles vanskelige forhold å beholde noen få hunder.

På 1800-tallet ble rasen gitt ny interesse. Kaptein G.A. Graham begynte tidelig på 1860-tallet å gjenskape rasen slik man mente den opprinnelig hadde vært. Sammen med major Garnier satte han i gang en bevisst avl. Det fantes ikke mindre enn 3 forskjellige typer av rasen i Irland som var tilgjengelige for Kapt. Graham, men ingen var nøyaktig slik deres opprinnelige forfedre hadde vært. Dermed måtte de beste tispene parres med Grand Danois, Skotsk Hjortehund og Borzoi. I 1881 hadde dette avlsarbeidet ført frem til dagens rase.

Vi vet ikke sikkert når de første ulvehundene kom til Amerika, men i 1897 ble i alle fall de to første registrert i “kennel klubben”. Den første kennelen i USA var kennel Ambleside som Alma J. Starbuck startet i 1924. Samme år ble kennel Cragswood startet av Mrs. Norwood. En annen berømt ulvehundkennel i USA var Miss McGregor’s Kennel Kihone. I dag har Amerika en av verdens beste og mest solide ulvehundstammer. De har også et meget aktiv og solid “klubbapparat”, og deres hundeshow finnes det ikke maken til.

Interessen for rasen har økt enormt, og i de fleste I-land finner vi spesialklubber som arbeider for rasens beste og dens utvikling. 29/4 – 1/5-1994 ble det for første gang arrangert en internasjonal helg for ulvehundklubber i Europa. Helgen ble arrangert av den Nederlandske Ulvehundklubben, IERDIE, i forbindelse med deres 60- års jubileum. Her fikk hver klubb anledning til å presentere seg selv og det arbeide de bedriver.

I forbindelse med kongressen ble “The International Wolfhound Federation of Europe” opprettet. Ulvehundklubber i Nederland, Irland, Nord-Irland, England, Sverige, Norge, Sveits, Italia, Belgia, Danmark, Tyskland, Finland og Russland skrev under en traktat om internasjonalt samarbeid der det bl.a. sto; “To declare their intention to cooperate and exchange information in a structural and intensive manner with the aim to improve the breed of the Irish Wolfhound regarding exterior, movement, character and health, to promote its interests and to protect against any developments and actions which may harm this breed in any way whatsoever” For å oppnå dette er det satt opp fem punkter om utveksling av informasjon. Det er også satt ned en komite som skal undersøke om det er grunnlag for dette samarbeidet. Man tar også sikte på arrangere konferanser som den i Nederland annenhvert år.

Standard

Se NKK Rasestandard her.

Rasene

Søk